Ordet eventyr kommer fra det latinsk fleste ordet» adventer», som betyr hendelse. Eventyrene tilhører den aller eldste diktningen vi kjenner. De ble til lenge før bøkenes tid. Opphavsmannen til folkeeventyrene er alltid ukjent, og de ble ikke skrevet ned før vårt århundre. Et annen kjennetegn er at det kan dukke opp ulike variasjoner av samme eventyr forskjellig steder i verden, da med lokal og nasjonal tilpasninger og særpreg. Eventyret «pisten og klokkeren «stammer storlig fra Orienter og det finnes i ca. 600 Ordet varianter både i Aisa, Afrika, Amerika, og Europa. De norsk folkeeventyrene. Slik som det norske språket, er en del av en indo_Europsk tradisjonell som geografisk trekker seg fra Irland til Irland. I Norge er det Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som forbindes med folkeeventyr. De gjorde en stor jobb med å samle inn og skrive ned de muntlige historien. Dette blir regnet som en viktig del av nasjonalromantikken.

Det som først og fremst er karakterisk for folkeeventyr. Er at de opprinnelig vare muntlig. Historia gikk fra munn til munn i mange generasjoner. Språket i eventyrene er preget av dagligtalen.